Bancroft and Ford: Alpha Male Bad Boy Billionaire Romance (101 page)

Hun men rådsherrene spottet. Noe om ham gjorde henne føler hun kunne si noe. Hun var ikke lenger redd for hva han tenker. "Bare du vet om meg."

Han la ut en kort humre. "Ok," Han holdt sin hånd i forsvar. "Vi er perfekt for fremmede. Hvorfor bruker du ikke komme ut og ta en drink med meg å utbedre det."

Remedie?

Leigh kan ikke tenke meg en god grunn til å si nei.

Kapittel tre

Som alltid, gaten var tom. Lys sammenføring fra familien windows og streetlamps varmet den natten. Hun trukket ut henne sigarett igjen. Nå, det føltes mer som en inntjent nytelse enn en nervøs hake. Hun ønsket å se avslappet da han ankom, som hun hadde tenkt å ta en spasertur likevel og hadde knapt ventet ham.

Hun hørte brølet fra en motorsykkel før hun så ham. Hennes mage snudde som, igjen, han hadde overrasket henne. Nå, hun skulle bli forventet å få på en sykkel for første gang med en mann hun praktisk talt hadde møtt fem minutter siden. Han trakk sin sykkel til en stopp og klatret av, skli hjelm av. "Oh god, jeg ønsker ikke å ha å finte over veggen."

"Hvorfor er at for romantisk for deg?" Hun gikk mot sykkel, undersøker det som om alle svarene var akkurat det.

Han snek seg bort til henne. "er dette ikke nok for deg?"

Hun slått, overrasket over å finne ham rett bak henne. "Vi vet begge at dette ikke er for meg."

"Oh er at slik?"

Leigh kunne ikke slutte å smile. Hun ønsket å fuck ham og slå ham alt på en gang, men hun bare nikket og svarte på hans spørsmål. "Dette er slik at du kan fortelle deg at uansett hva, du er mer komfortabel enn jeg er."

Han nikket. "Så nå vet jeg, du har aldri vært på en motorsykkel."

Leigh smalere, hennes øyne. "Jeg vil være på en rullebane én dag, dekkes i Chanel. Hvor jeg kommer til å gjøre det hvis jeg er sammenbundet i en italiensk motorvei?"

"Maltese. Ikke italiensk."

"Jeg bryr meg ikke".

"Selvfølgelig ikke. Det er min jobb".

Leigh ønsket å hoppe tilbake og starte alle over. Hun gjorde seg, hun bare ønsker ikke å få rettet opp av ham.

Men han bare lent seg ned og plantet et kyss på hennes panne, som han hadde gjort det tusen ganger før. "Ikke du bekymre deg Farrah Fawcett, jeg vil sørge for at dine ganske bena gjør det til jul."

Hun ønsket å sparke ham, men hun ønsker ikke å forlate ham. Odd. "Ikke gjest igjen meg." Hun følte hans arm snake rundt midjen hennes.

"ville ikke drømme om det." sa han da han overlot hun den hjelmen.

Leigh med kløtsjen inne det, føler deg takknemlig for noe for å skjerme henne fra den Overhengende fare, men da hun skjønte at noe. "Hvor er din?"

Han dro fortsatte manageren en gang. "Jeg trenger ikke en hjelm. Du vil ikke heller. Jeg som bra. Men jeg forventer ikke at du bare tro meg."

Hun nikket én gang og sett den over hodet hennes, og prøver å ikke tenke på hva i helvete henne strand krøller vil se ut når hun til slutt tok det av. Som de  var racing ned den altfor trange gater, hun kunne ikke tro hva hun hadde blitt snakket til å gjøre. Hvorfor kunne ikke han har kommet i en bil, eller en rickshaw, eller gikk som en gentleman? Hvorfor gjorde han har for å forsvare sin manliness over henne som det. Han må ha vært tre hundre kilometer og time og tok han til hver bøy som han håpet de ville krasje inn i noe. Hennes hjerte var bankende i hennes graven hennes buk og kroppen hennes ristet fra hode til tå. Hun hatet hvert sekund av det, spesielt det faktum at hun hadde å klynge seg til ham som en baby fordi hun følt kraften av locomotion ripping henne bort fra ham.

Flere minutter passerte, men det aldri slutt, og alle Leigh kunne tenke på var å komme seg ut av situasjonen. En bra fyr som ville ha gått lett. "Stopp!" Hun kjørte henne fist i hans tilbake så hardt hun kunne.

Han til slutt, farlig sakte kom til en stopp på siden av en vei. Det var et skarpt faller av på siden av veien, en bratt bakke foret med blomster. Lyden av vann, ingen ocean, drev mot henne i natt vind.

Hun sukket av lengsel, prøver å holde fast i sin vrede på tross av at den skarpe lukten av saltvann og bysser av utvannet joviale stemmer nådd henne fra hvor paradise var. Hun hadde begynt å få spent om dette mystiske bestemmelsessted selv om hun nesten mistet livet hennes for å få det.

"Få kalde føtter?" Han var farlig rolig.

"nr. De er rystet. Jeg kommer ikke til å bli ikke røpe fordi det ikke er noe poeng. Men fuck deg."

Han grimaced. "Hvordan kan jeg har allerede fucked opp dette."

Han hørtes merkelig opptatt, som han virkelig ikke vil ha alt fucked opp, som om hun var et glass doll var han prøver og feiler, ved å ta vare på. "Jeg vet ikke. Bruk hodet ditt."

Han ducked hans hode. "Er du redd."

"Du visste at jeg ville være."

"Hva er problemet ditt?"

"gjorde du tror jeg vil like det?"

Han hadde ingenting å si til dette. I stedet han bare tittet på henne, en selv stare, øynene hans nesten glødende i natt. "Jeg vet ikke".

Hun nikket. "Og det er det som er poenget." Leigh kunne ikke tilbringe en annen andre stående der. Plutselig, hennes mor var alt hun kunne tenke. Hun svinges på henne oppreist stilling og gikk gå tilbake den retningen de hadde kommet fra. Hun hadde ingen anelse om hvor lenge de hadde vært for ridning, men hun var selvsikker hun kunne huske alle uventede vendinger.

Hun hadde bare tatt tre trinn når hun følte noe grep hennes arm, stramt. "Hva i helvete gjør du?" Hans lepper var brettet til en skulende blikk, øynene hans liv med slike følelser det publikumerne opprømte henne.

"Jeg kommer hjem".

"Jeg forstår deg ikke."

"Hvorfor gjør du antar til?"

Både av hans øyenbryn skutt opp. "Åh, jeg se."

"Se, du har ingen anelse om min historie med motorsykler fordi du brydde seg ikke å spørre. Akkurat som du ikke har bedt om du kunne kysse meg foran fremmede. Bare fordi jeg har sett navnet ditt i Vogue og du har sett mitt ansikt i papir betyr ikke at vi ikke er fremmede," men ved den tid Leigh hadde stoppet å snakke, hun kunne hun øynene hans vokser, varm og røykfylt. Hun visste at han var ikke lytte til henne, men på samme tid, hun visste at hun var den eneste på hans sinn var henne og kanskje det var modellen i henne, alltid kjemper om oppmerksomheten, eller kanskje det var hennes mor i hennes, men alt hun visste var at hun ville gjøre noe for ham å aldri slutte å se på henne som det.

"Det var ikke et kyss." Han tok tak i henne og holdt henne i nærheten.

"Det var ikke?" hennes øyne falt på hans leber. Hun tvang seg selv til ikke å tenke på noe annet.

"Nei."

Før hun tok henne neste pusten, han låst sine leber på hennes. Leigh grunted på først, men så la hun smelte inn i det. Han visste nøyaktig hva de skal gjøre med hennes leber, suging av hans munn sugde henne i, hans leber er så myk at det måtte være ulovlig. Hans  ord fra tidligere sitter fast i hennes sinn og ja, hvis det føltes så bra hadde det å være dårlig. Noe måtte være dårlig om dette.

Han gikk opp for luft. "Vi er tre minutter unna drinker men jeg allerede føler ble ringt."

Leigh hvilte hodet sitt på skulderen hennes, øynene vid åpne som hun tok i hver detalj av hans hals. "Så hva gjorde du har planlagt for etter?"

Han har kastet ned hans nese på henne. "Det kommer til å bli en etter?"

Leigh gikk bort fra ham. "Ikke vær dum. Jeg kan høre havet…"

Med at, Nigel hoppet tilbake på sin motorsykkel og Leigh fartsfylte mafiakrumspring fulgt, men denne gangen, han gikk så sakte at hun kunne se hver blomst, hver gresstrå som de tidligere av. Fem minutter senere, de var gangavstand på sanden på stranden, vannet ruller over sine føtter. Det var alle så sensuell, den varme, når bremsene er våte av det. Hun kunne føle det i hennes ben.

Han stoppet henne og støttet sig i for en annen kyss, hans hender å finne veien inn i hennes skinnjakken. Hun sukket.

"Svøm med meg," hvisket han.

Hun visste ikke hva det riktige svaret var. Gjøre hva han sier? Ikke gjør det han sier? Motstå og deretter eventuelt gjøre hva han sier? Hun bestemte seg for å bare gjøre hva hun ville. Wow, hun gjorde virkelig føle fulle. Ingen av virket det til saken. Det var som om de var i en slags fantasi land hvor deres handlinger hadde ingen  konsekvenser i den virkelige verden. Minst, som er hva hun fortalte hun som hun ustelte foran ham.

Han tok henne cue og hun likte den måten han representere dette det var hennes idé alle sammen. Hun så på ham som om han var et maleri i Louvre. På et innfall, hun fisket ut hennes sigaretter og tent ett, før du setter både av sine klær en sikker avstand fra kysten.

Da hun vendte tilbake rundt, hun fant hun rammes av hvor vakker han var. Høye, kneiser over henne, ikke en krone ut av sted og en myriade av tatoveringer markere sitt bryst og hans tilbake, og under armene, og på sin ankel.

Det.

Hun kunne fortelle av blekk som det var den nyeste, en tatovering rett fra India. Det gjorde ham ser enda mer mystisk og helt unge. Hun følte at hun kunne lære noe fra ham. Hun ønsket å leie inn i ham og alle historiene hun kunne forestille seg at han ville fortelle om hans eventyr, alle historiene hun kunne fortelle ham om hennes….

Kapittel fire

Leigh sugd inn i et dypt pust. Hennes geværkolben var begynner å skade fra sittende så lenge i som stol, men hun kunne ikke tanken på å stå opp og menysystem som hun vandret rundt i rommet til luft ut bena.

"Du endret håret," Nigel tok liberty av den talebaserte fingersettingsguiden hennes grå låser i hans hånd.

Leigh pursed hennes leber. Hun hatet den måten hun ikke kunne avgjøre om hun ville ha ham til å stoppe eller ikke. "Jeg kunne ikke avgjøre mellom blond og svart."

Han dro fortsatte manageren. "Dette er ikke akkurat i midten."

"Jeg var ikke gå for midten. Jeg kom på noe annet." Leigh ikke trodde han var rett til å vite om måten hun prøvde å slette seg selv etter ham.

"Dette er ikke alle som forskjellige. Det er avgjort du."

"Vel, hvem gjorde du forventer meg å være?"

Han men rådsherrene spottet. "Du spør alltid de mest vanskelige spørsmål."

"Du vet ikke hva jeg alltid gjøre. Ikke lenger."

"Hvorfor er du så avgjort til å skade meg?"

Leigh stoppet kaldt på det spørsmålet. "Kanskje fordi jeg vet at jeg ikke kan."

Nigel åpnet munnen for å si noe annet når det var lyden av statisk fra over hodet. En mann clearing hans hals. "Jeg vil samle inn mobiltelefoner,  men ærlig talt, denne flyplassen er omfattende og jeg ikke har den gang. Hvis du ikke kan fortelle, du er et gissel og hvis som gjør du antsy, gå fremover, prøv å bruke telefonen. Du kan ikke komme til dem, og de kan ikke komme til deg. Ingen celle linjer. Ikke for deg".

"Han er fra London," Nigel pustet.

Leigh glodd på ham. "vet du ham?" Hun kunne høre lyden av støvler fra et sted langt borte. De ga gjenlyd i nesten tomme haller.

"Gud. Hva gjør at selv mener?"

"Som dine venner var fucking problem-skaperne."

"Hysj…" Det var en mann i hjørnet bak med sølv hår.

Som Leigh slått tilbake rundt, kilden til støvler gikk forbi den åpne dører til salong. To menn iført alt svart. Bullet-iøynefallende vest og mørkt hår glattet bakover. Scowls og våpen. Leigh's blod stresset til hennes hode. Det gjorde ikke føles ekte helt til høyre i det øyeblikket. Alle på en gang, hun hadde ingen anelse om hvordan dette vil ende, hvis hun ville selv i live neste gang sun rose.

Kapittel fem

"Det er nødt til å være en enklere måte opp denne fucking cliff." Leigh prøvde sitt beste for å holde tritt med Nigel, bare var det neste å umulig på grunn av det faktum at det var torner overalt hun tråkket, hardt og steinete sand holdt seg fast i skoene hennes og hun kunne ikke håndtere det faktum at hvert skritt hun tok var på en skråning. Vinden hadde bestemt seg for ikke å komme ut den dagen, men solen var på full styrke, og slo ned på Leigh's middelaldertradisjon der man rir uten sal med alt det hadde.

"Det er ikke en klippe." Han stoppet på toppen av en klippe og har kastet rundt ham.

Leigh nådd opp for en hånd som hun ble med ham. Hun hadde for hånden den til ham, hun kunne neppe tenke på noe mer vakker enn at lyse blått hav, fremhevet med grå spray av kurver, mer imponerende enn solsikker nesten glødende i sollys, farget av rød jord, den skarpe oransjeaktig kant av skog grønt gress og shrubbery.

Nigel løftet kameraet fra der den hang på nakken hans og tok et øyeblikksbilde av Leigh's profil.

Hun dro fortsatte manageren på flash. "Gud, jeg er på vakt. Ikke som betyr noe for deg?"

Nigel la ut sin mørke humre og svøpte armene rundt henne, omslutte henne i et hull som gjorde henne føler at ingenting i verden kunne slå dem over. "Du er aldri off-duty til meg babe".

Og…. Det var det. Over de siste to ukene sammen, Nigel mislyktes aldri å gjøre henne til å føle seg som en heldig jente, noen ikke bare spesielle fordi han valgte henne, men valgt fordi hun var spesiell, som prinsesse Diana. Men så, ut av ingensteds, bare når hun var begynner å slappe av, ville han gjøre noe helt utålelig, som snakker til henne som om hun var hans assistent. "Ikke ring meg som."

Han vekker mishag. "Det er en reflex".

Leigh suges inn i en skarp pusten. "som bare gjør det verre." Med at, hun tråkket av rock og inn i hva syntes å være en ganske harmløs patch av shrubbery, men deretter sin fot holdt faller og faller til den endte opp i mellom to harde bergarter. "Goddamnit!"

"Se, det er derfor du ikke får urimelige sint." Nigel dro fortsatte manageren.

"Stopp ler på meg," men selv som den hvinende lyden venstre hennes lepper, hun begynte å føle seg begynner å le så godt.

Han trappet ned i børsten, men havnet på toppen av klippen, Leigh må ha blitt stående rett ved siden av. Han stanset, glancing rett fram.

Leigh fulgte hans blikk. Hulen var bare et par meter unna.

"ansiktet til objectification er en perfekt rimelig rasjonell grunn til å være sint."

Nigel tråkket på toppen av neste rock og slått for å løfte henne opp. "Hvordan kan jeg objectify du når du allerede er så god på det."

Leigh giggled. "Jeg elsker de armene".

Han stoppet det som Leigh presset kroppen hennes opp mot ham. For om den fjerde gang på at turen, hun ønsket at det ikke var en hel gjeng av ekstramateriale, assistanse sminkespeil og kostymer og hennes manager følgende like bak henne. Alt hun kan tenke på var måten han hadde presset kroppen sin ned på henne den kvelden før, naken før månen, rett på taket hennes, og hun ønsket å ta ham igjen. Hun visste ikke hva det var, men han tok ut dyret i henne.

Han tok hennes hånd og guidede det til hans kjønnshår. "Jeg tror det er noe annet du liker også."

Som hun frokostregning ham, hun kunne føle hans bul voksende. "Ikke gjør dette for deg selv. Du vet at det ikke kan gå hvor som helst".

Han tok tilbake på hennes hode, trekker håret hennes tilbake og tvinge henne haken opp. Hun la ut en lyd et sted mellom et stønn og en moan.

"Jeg vil ha deg," Hun pustet.

"Jeg vet det." svarte han. Hans leber falt på hennes, hans tunge jutted i hennes munn, krevende alle disse ting fra henne. Hun klemte ham hardere ned det som han haiket opp hver etappe av hennes satin shorts hans hender å klemme henne herje rundt som han eide det.

"Vi kan ikke…" Leigh hvisket som han banket henne.

"Hvis vi spiller kortene våre rett, kan vi…" med at, Nigel hoppet av rock og startet opp den siste helling, drar Leigh sammen.

Fulgte hun så nær som hun kunne, men var puster tungt av tiden de fikk til hulen. "Det er armaturen er ikke det?"

Nigel slått rundt seg, tar i hver tomme av små åpne, fra helleristninger i veggen til tentativ ugress som vokser i små oppdateringer av skitt i bakken. "Hva?"

"Calipso. Dette er hvor hun lokkes alle disse menn."

Nigel dro fortsatte manageren. "Du må ikke tro de historier, gjør du?" spurte han så han kontaktet henne.

"De er våre folkeeventyr," sa hun mens hun nådd ut for hans hender. Hun trykket henne mot sin palm, kysset ham med alt i henne. Hennes øyne var låst på sin som hun sugde på hans finger, én etter én, til hun ikke kunne nekte seg selv som andre ting hun ønsket i hennes munn.

"Du er så lidenskapelig opp her." Han etterhengende hans tunge opp på siden av hennes hals.

"Jeg er lidenskapelig overalt." Hun falt til hennes knær, knappes opp hans lin bukser. Hun kysset ham alle rundt hans medlem, tjener ham med sin tunge. Hans hånd dug til toppen av hennes bluse, hans varme fingrene kriblende brystvortene hennes. Hun åpnet sin munn, tar ham i så dypt som han kunne gå. Han hadde  allerede begynt å smake kjente, som om dette var den mest naturlige ting i verden for henne.

Han yanked henne opp, kysset henne som han guidet henne mot benken og slått henne rundt. Hennes hender presses inn i sand-belagt rock som han holdt henne ved hennes hoftene og registrert henne. Det var treg i første som hun lot seg enkelt inn i det, hennes womanhood sakte å åpne for ham. Det syntes å ha sitt eget liv, glanspolert som det hugged ham.

Han glir inn og ut, mens det å grave dypere og dypere. Dette var hva Leigh elsket om å elske ham. Han var bare så bra på å lage et arrangement ut av det. Han nøt henne like mye som hun gjorde ham og hun kunne føle at og at slått henne på enda mer. Som om han kunne lese tankene hennes, han nådd frem for sine bryster og buede dem. Det førte henne stønnene som han begynte å plukke opp lim, inn og ut og inn og ut før han ble dyttet inn i henne om og om igjen. Hennes hestehale hadde blitt slipt ned til håret hennes gikk opp og ned med hans minste bevegelse.

Han lent seg mot henne, som hans spøkefull jamring slått inn Oscilleringslengde forlenges stønning, som han begynte å trykke hardere og hardere. Leigh kunne fortelle han om til klimaks fordi det var alltid liker dette. Hun sugd inn i en dyp pust, lukket øynene og la ham ta begge av dem der.

"Fuck, jeg trenger en dusj," sa hun, et og et halvt minutt senere så hun startet opp natur-laget trapper til siden av hulen.

"Nei du ikke."

Leigh forbannet en pust. På toppen av hulen var en hel nandre verden på sin egen. Det var trær og børste og blomster så høye, sine hvite kronblader børstet hennes knær og havet, oh ocean sett så vakre fra opp det på som villedende høyde. Leigh lyst til å hoppe over siden av at cliff og rett ned i det. "Nei, du trenger ikke. Ingen skal bli svevende rundt å kle deg."

Nigel satte sin arm rundt skulderen. "De vil være imponert over at du sitter fast i øyeblikket."

"Hvorfor gjør du det?"

"Gjør hva?"

"tale for en hel gruppe mennesker som du vet hva de tenker og de er alle tenker på det samme."

Han hevet et øyebryn. "er ikke at det er kunsten?"

"Du snakker for deg selv med disse bildene"

Nigel sukket.

Leigh, sensing hun kan ha tatt opp et ømt tema, smilte på ham. "Du må ha kjent som. Du er for smart ikke gjøre."

"Jeg hater annonser og jeg hater photostories. Jeg ville være der i handlingen."

"Hva mener du? Hva skjer?"

"Jeg ville mye heller være på bakken, en war correspondent".

Leigh øyne gikk bredt. Dette må ha vært hva jentene følte når deres kjærester vervet seg i hæren. Men, hun kunne ikke nekte hvordan stolt av ham hun følte. Plutselig hadde han vokst til å bli ti meter høye og hun fant seg åpenlyst beundrer ham fordi det var virkelig en mann i det med en ekte hjerte og virkelige mål. Hun kunne se ham gå steder, og hun kunne se at hun står rett ved siden av ham når han gjorde.

"Hva om du?" Han så ned på henne, øynene hans fortalte henne dette var et sårbart øyeblikk for ham.

"Jeg vil være en humanitær. Noe som prinsesse Diana. Jeg ønsker å være vakker, men ikke bare på grunn av mitt ansikt, vet du. Jeg ønsker at folk skal elske meg…" stemmen hennes brøt på slutten.

Han løftet henne chin. "Folk allerede gjør."

Leigh hadde knapt tid til å tro at over før hun hørte brølet fra tre lastebiler som kommer opp på andre siden av banen.