Mysterious Love: A New Adult Billionaire Romance (62 page)

BONUS Norwegian

Kapittel 1 - Noe om meg

Så vidt jeg kan huske, drømmer min barndom om menn og forhold ble ødelagt. Jeg hadde den typiske drømmen for enhver ung jente som Prince Charming slutt ville komme sammen og redde meg. Deretter ville en perfekt oppfylle lykkelig slutt være rett rundt hjørnet, og ventet på meg med alle sine underverk. Har noe av dette noen gang skje? Eller, gjorde Cinderella har intensjon om skilsmisse etterpå bare for å ta halvparten av hans formue og kjøpe femti nye par sko og en halv gallon av iskrem? Hadde hun bare svelge sine virkelige følelser mens eventyr forfattere ignorert den forferdelige sannheten om relasjoner? Er alle seks år gammel jente galt? Eller, jeg bare kjøpe inn noen form for håp, falsk eller ikke?

Fra mine første relasjoner som et barn til de jeg hadde som en voksen, i hemmelighet håpet jeg at jakten var over, og at jeg kunne få noen til å elske og beskytte meg betingelsesløst. Og som jeg ble forelsket for første gang, legger jeg alle mine følelser og tillit til at én person. Men den første er ikke nødvendigvis den siste nå, er det?

Det er lett å få et øyeblikk av glede og sverger det er ekte kjærlighet. Holde at kjærlighet er det virkelige problemet. Hvis du er ganske uheldig, som jeg er, kan du nå voksen år uten engang å vite hvor ditt kjærlighetsliv kommer. Det morsomme er at jeg planla det meste av mitt liv som alle andre gjør - gå på college, få den jobben jeg ønsket, arbeide min rumpe av, planlegger og annen tur, og leve livet lykkelig og oppfylt. Men da betyr kjærlighet komme sammen og da vet jeg det er faktisk ekte?

Mitt kjærlighetsliv har aldri hatt noe unordinary. Det var ikke før min tjuefemte bursdag når jeg hadde min første intim opplevelse. Jeg hadde ikke fawn over ham, og heller ikke hadde jeg kjent ham før denne dagen. Det var en fem timers forhold. Han var beruset, ble jeg kastet bort og rommet ovenpå var tom. Det var den spektakulære starten på mitt kjærlighetsliv.

Ok da, skylde på alkohol. Blame fri vilje! Skylde alt unntatt kjærlighet. I den alderen, dans med den fyren, drikking med ham og få mot til å utforske denne nye verden av fremtidige skuffelser representerte alt. Jeg ble nysgjerrig på min egen seksualitet og ønsket å utforske meg selv så mye som jeg ønsket å utforske noens kropp. Effektene av hans berøring, armene forsiktig gni ryggen min og hans lidenskapelige kyss på halsen min gjorde meg vil ha mer. Jeg trodde kroppen hans ville være nok for øyeblikket. Etter vi var ferdige, vi kledd og returnerte til festen. Vi kort skilt og jeg fant meg selv å lete etter ham i hele partiet. Noe inni meg blakk. Jeg var sårbar og redd. Det var første gang virkeligheten slo meg.

Hvordan kan noen som bare sto ved siden av meg, kysset meg, klemte meg og hadde sex med meg blitt en totalt fremmed, bare noen øyeblikk senere? Kan folk faktisk endre kjapt? Før du skal sove med ham, jeg har aldri vurdert min jomfrudom hellig. Jeg visste at å miste jomfrudommen min til slutt ville skje, og at livet mitt kunne gå videre derfra uten noen endringer. Jeg tenkte for meg selv kanskje han vil bli med deg etterpå, kanskje han vil behandle deg som en prinsesse hver dag fra nå av. Du vet hva som skjedde, ikke sant?

Han hadde ikke engang høflighet å kysse meg farvel. Ikke noe. Jeg bare gikk til badet, ryddet meg opp, gråt og skjønte at, dessverre, jeg var ugjenkallelig forandret. Det var en del av meg som var borte. Jeg ble såret og svak, selv om jeg ikke vil innrømme det.Hva skjer nå?

Hvem vet? En ting var sikkert - at det var for sent. Jeg ga meg bort for fort, og jeg ble igjen bak beruset, vondt og følelsen alene.

Mine venner trøstet meg og hjalp meg glemme min elendighet ved å dele sine egne personlige ulykker. Disse jentene hadde ett til to-års relasjoner ødelagt og etterlatt mennene de elsket så høyt. De var så vondt og alene som jeg var. Igjen, jeg lurte på hvordan noen kan bruke så mye tid sammen med deg bare for å bli fremmede.

Noen ganger, så jeg til min bestemor bare for å se hvordan helt fornøyd hun var i et ekteskap i over fem tiår. Hun har aldri klaget på sin mann, og hun alltid strålte da hun delte historier om hennes tidlige års ekteskap. Folk så ut til å ha større problemer og det faktum at de hadde et forhold gjorde dem sterkere og vokste sine bånd. De tøffe tider sammen modnet dem og påvirket dem til å verdsette deres hellige bånd med hverandre. Hvis du tenker på det, i dagens verden, folk har en tendens til å unngå relasjoner som har en vanskelig start. Vi blir pickier, lazier og vi alltid søke den enkle veien ut. Et eller annet sted, en eller annen måte, etter alle disse årene, ekte kjærlighet døde. Jeg ga opp å drømme om et ekteskap som hva mine besteforeldre hadde. Kjærlighet virket som lotteriet. Sikker på at du kan spille spillet av kjærlighet, men sjansene for å vinne var slank og ingen. Du var mer sannsynlig å bli truffet av lynet enn å vinne i kjærlighet.

Jada, jeg gikk på datoer, lo og hadde noen gode tider. Men, jeg visste at jeg ikke kom til å gjøre den samme feilen jeg gjorde første gang. Faktisk fant jeg det vanskelig å gjøre meg emosjonelt tilgjengelig for de menn som jeg datert. Det var alltid en frykt for at jeg ville bli utnyttet og igjen å reflektere over hvordan en annen mann brukte meg for hans øyeblikkelig tilfredsstillelse.

Jeg likte de enkle ting i forhold, som får blomster, ha kaffe om morgenen med ham mens gjenforteller historier til 3:00 i morgen. Dette var de tingene som gjorde min sjel skjelve og mitt hode spinn rundt. Hvis noen har gjort meg til å føle seg elsket, ønsket jeg å tilbringe hver ledig øyeblikk med ham. Selvfølgelig, jeg prøvde mitt beste for å få ham til å føle det samme. Den virkelige kampen var å gjøre ham tror jeg var følsom og omsorgsfull uten å se ut som en forlatt valp. Det hele måtte føle og se naturlig, selv om jeg var på en intern krig med meg det meste av tiden.

Nå som jeg har innrømmet at jeg ikke er komfortabel med å ha et intimt forhold etter min første erfaring, kan jeg like godt innrømme at det er fordi jeg aldri følte jeg virkelig elsket en mann. Er det ikke morsomt? Jeg har minst ti års erfaring i dating, men ingen av dem gjorde meg føler at jeg ønsket å tilbringe resten av mine dager med ham. Det var alltid noe inni meg roping, ikke stopp nå! Det er ikke slik det er ment å være. Og det var ikke. Jeg vil alltid prøve hardt på å være en god venninne, men til slutt, det alltid føltes som de bare ønsket å bruke meg og bli ferdig med forholdet.

Mitt lengste forhold varte i fire år med en mann som heter Alex. To år ble tilbrakt helt fornøyd, ett år var en kamp for å holde seg på sporet, og det siste året var full av løgner. Jeg lurte meg selv til å tro at jeg var glad, og at jeg endelig hadde funnet noen. Men, han løy og var utro mot meg. Hans nye kjæreste var en kollega av meg som han møtte på en fest. Det startet uskyldig nok med flørting. De må ha hemmelighet utvekslet telefonnumre som natt fordi det var kort tid etter at partiet som jeg la merke til en drastisk endring i måten han behandlet meg. Alex hadde helt frakoblet fra meg og vanligvis snakket til meg med likegyldighet i alt. Jeg visste at vi ikke hører sammen lenger og jeg videre visste når jeg ville høre hans sen natt telefonsamtaler til henne. Jeg stille led og aldri konfrontert ham om det. De fortsatte å snakke med hverandre, komme nærmere hverandre som mine drømmer om et kjærlig forhold bleknet unna. Utgir seg for å ikke vite var så dumt at det ga dem en perfekt mulighet til å fullstendig glemme meg. Hva kan jeg si? Jeg er en ekte matchmaker.

Anyways, jeg følte meg så lettet da han tilsto han var utro mot meg, og at han forlot meg. Jeg hjalp ham pakke sakene sine slik at han kunne komme seg ut av leiligheten min før. Etter at han hadde forlatt, jeg følte meg alene, men en måte glad. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor jeg ikke har mot til å avslutte dette forholdet selv.

Jeg var alene igjen, og hadde god tid til å undersøke livet mitt. Jada, jeg manglet noe, eller jeg gjorde noe galt. Men, hva var det? Må jeg alltid plukke de slemme gutta? Må jeg ha en slags forvrengt syn på hva kjærlighet egentlig er?

Så bestemte jeg meg for å fokusere på karrieren min og glemme kjærligheten. Sikkert, ville jeg ha vært åpen for det hvis det slo meg, men jeg hadde egentlig ikke tror noen vil bare bli virkeliggjort. Min tanke var at fra nå av vil jeg søke trøst i meg selv og i mitt arbeid. Jeg jobbet i tre år som deltids sekretær og visste at det var tid for en forandring. Selv om jeg var å tjene nok penger som sekretær, jeg har alltid følt behovet for å prøve noe annet. Men, jeg hadde ikke lyst til å ødelegge min karriere i å søke etter perfeksjon som jeg gjorde med mitt kjærlighetsliv. Så bestemte jeg at det var best for meg å bare få en jobb på et lite privateid selskap med rom for vekst. Brent av min fortid kjærlighetsliv og tom, kan arbeidet mitt være min nye kjærlighet, og jeg kunne møte en lang, travel timeplan uten å bli plaget for mye. Ingen å svare på, trenger ikke å planlegge mine kvelder eller reservere spesielle ganger for å gå ut på en fancy middagsselskap for denne jenta lenger. Jeg hadde tenkt å være en karrierekvinne og kunne lett elsker belønning av en lovende fremtid.

Min nye regelverket var ganske enkel. Jeg lovet meg selv å ikke forelske seg i, for ikke å avvike fra mitt yrkesliv og for å kjøpe meg et nytt hus. Eller, i hvert fall jeg ønsket å finne en passende leilighet til leie, den jeg bodde i nå hadde mange dårlige minner. Inntil da, bare la meg drikke min vin og røyker mine sigaretter.

Kapittel 2 - En ny start

Min mor var fransk, min far var britisk og jeg ble født i Amerika. Så, jeg vokste opp med å lære to forskjellige språk og utviklet en uvanlig aksent. Men det gjorde ikke stoppe meg fra å lære fransk og gi gratis leksjoner til mine nære venner eller naboer. Så vurderte jeg å lage en overgang som sekretær til å være en fransk oversetter. Det syntes å være en trygg, men likevel behagelig overgang for meg. Fra forskningen, men jeg tror at lønnen ville faktisk være litt bedre.

Jeg skjøt ut minst to eller tre dusin fortsetter til forskjellige selskaper, men jeg fant, for det meste, ble selskapene vanligvis leter etter spanske oversettere. Det var ikke til å stoppe meg, og den dagen kom at alt av jobben min Prospecting nedbetalt.

"Hei," svarte jeg telefonen min, "dette er Raven Duff. Kan jeg hjelpe deg?"

"Hei, Raven, dette er Daniel Davish fra HR Inspire. Du søkte jobb hos oss, og vi ønsket å se når du er tilgjengelig for å stoppe i for et intervju. "

"Jada, sikker," min begeistring vokste. "Beklager, er det en ideell tid for deg?"

"Ikke noe problem, er du tilgjengelig for et intervju i morgen? La oss si om ni? "

"Perfekt!" Jeg stemte. "Kan du sende adressen til min e-post? Deretter vil jeg bekrefte. "

"Jeg vil. Tusen takk og vi vil se deg i morgen! "

Wow!
Jeg kan ikke tro at de kalte meg!
Jeg trodde. HR Inspire var den type selskap som hver jente ønsker å jobbe for. De har produsert en eksklusiv motelinje og de trengte en oversetter for sine utenrikssaker og mote import. Hva en flott mulighet! Jeg kunne være stilig og tjene penger på samme tid. Før jeg hadde sjansen til å reflektere over dette mulig ny jobb, ringte telefonen min igjen.

"God kveld, Raven Duff snakker."

"Hei, Ms Duff, er dette Joanna fra Q10. Du søkte jobb på vårt selskap. Er du fremdeles tilgjengelig for arbeid? »Det var en liten pause, og nå ble jeg flabbergasted:" Vår eier trenger en tospråklig personlig assistent. Tror du at du er egnet for denne stillingen? "

Allerede opphisset av tanken på å jobbe med HR Inspire, jeg nektet nesten dette tilbudet. Hvem i helvete var Q10? Var det en bensinstasjon eller noe? Yeah right, men kanskje HR Inspire vil ikke ansette meg. Hvem vet hva ekkel intervju jeg får. Tross alt, min erfaring var ganske begrenset, så etter all sannsynlighet jeg kan ikke engang få leid der. Jeg skal gi både arbeidsplasser en prøve.

"Jeg tror det, er middagstid greit for deg?"

"La meg sjekke," det var en shuffling fulgt av tapping av et tastatur. "Ja, vil Mister Alvarado være tilgjengelig. Jeg vil sende adressen i et minutt. Ha en fin dag!"

Og, hun bare hengt opp. Intervjueren hadde noe eksternt pushy i stemmen hennes. Hun var trolig i et rush å ansette noen eller komme tilbake til virksomheten. To intervjuer på samme dag! Det er en god start, kanskje jeg skal komme tilbake på sporet raskere enn jeg forventet. På denne måten vil jeg være så opptatt med arbeid som jeg ikke vil ha tid til å tenke på min ex-kjæreste.

Jeg stille reflektert over hvordan ting var i endring på en god måte, og for første gang på lang tid, følte jeg meg trygg på det. Alle skilt fortalte meg at dette var det riktige valget.Avslutte min kjedelig sekretær jobb var lett siden min ex-sjefen ikke engang prøve å stoppe meg eller spør meg hvorfor jeg forlot. Moren min var helt greit med situasjonen og mine venner var støttende og oppmuntrende.

Sannheten var at for første gang på lenge, var rolig og stabil ting. Jeg har alltid klart å holde noe selvstendig selv om jeg hadde seriøse forhold, så det var ikke en stor endring. Hvis det var noe nytt i livet mitt, ble det kommer fra innsiden av meg. Jeg så ting klart, og det fikk meg til å se ut og opptre rolig og bestemt. Nyter øyeblikket var den største gaven jeg kunne få, og det gjorde meg takknemlig. Vasket En behagelig følelse av komfort over meg.

**********

Den kvelden, sank jeg tilbake til min recliner og sette mine hodetelefoner på å lytte til musikk. Det var regn og en kjølig bris drev inn gjennom frontruten. Jeg begynte å se alle de flotte mulighetene som lå foran meg og hvordan livet mitt ville begynne å endre seg til det bedre. Jeg kunne være uavhengige, karriere-minded og begynne å se det livet jeg så rikt fortjent. Før jeg visste ordet av det, drev jeg på å sove.

Jeg instinktivt våknet i panikk.
Oh my goodness!
Intervjuet!

Jeg snappet raskt vesken min, tok en taxi og renset min smurt mascara med en våt vev på vei. Men hva intervjuet var først? Jeg hadde vilt skrevet ned gateadresser i min angst, men jeg glemte å skrive ned firmanavn for hver adresse. For å gjøre vondt verre, jeg glemte telefonen min, så jeg kunne ikke bare bare sjekke e-posten min. Så jeg tok sjansen og hadde taxisjåføren velge den nærmeste. Det var allerede 08:35, så jeg hadde femti-femti odds at jeg ville gjøre det til riktig intervju. Drosjesjåføren var det beste som skjedde med meg den morgenen siden han visste alle mulige snarvei. At 08:59 stanset han foran et stort tre etasjers bygning med en gigantisk blomsterhage ut foran og et skilt hvor det sto "Q10."

Oh skyte! Jeg fikk det galt, jeg visste det så snart jeg så Q10 tegn. Hjertet mitt sank da jeg visste at jeg aldri ville gjøre det i tide for HR Inspire intervju. Dessverre, siden jeg forlot telefonen min hjemme, det var ingen måte jeg kunne ringe dem for å la dem vite av min tardiness. Vel, som allerede er her, jeg kan like godt slå og se hva som skjer, tenkte jeg da jeg nærmet meg inngangsdørene.

Dosen av morgenen adrenalin gjorde meg glemme alt dreier seg brillene mine eller sette på mitt intervju antrekk. Jeg hadde bare en vanlig hvit t-skjorte, blå jeans, joggesko, og en svart dressjakke.

Fra andre etasje, ble silhuetten av en høy, ung mann ser på meg. Men uten brillene mine, jeg kunne ikke se en dritt, langt mindre som det var i vinduet. Med unntak av høye bygninger og formen på månen, min visjon var verdiløs. Jeg antok at siden jeg kom for tidlig jeg ville røyke en sigarett og slappe av litt før du går i. Vel, jeg kan ikke vente tre timer her! Jeg vil bare avslutte min sigarett og gå spise frokost, lese en bok og komme tilbake. Etter tre dype inhales og begjær etter den andre mistet jobben, åpnet døren og et vennlig ansikt gikk opp til meg.

"Miss Raven!" Kvinnene kalt ut da hun nærmet meg. "Du er her ganske tidlig, men du er på hell, Lucian kommer i ti minutter for å ta en kopp kaffe med oss."

Hun stoppet rett ved siden av meg og spurte: "Kan jeg bli med deg? Eller ønsker du å komme inn og møte alle? "

"Nei, takk, jeg vil bare vente på ham utenfor." Jeg curtly svarte som jeg gjorde mitt beste for å skjerme røyken fra kvalte min nye bekjentskap. Fra hennes lille vesken, hun dro ut en sigarett, tente den og tok et langt drag. Hun tok en pause og så ut til å komponere sine tanker.

"Du vet at du var planlagt på tolv, gjør du ikke?" Hun uttalte da hun løftet et øyenbryn. "Forresten, jeg heter Joanna. Jeg er selskapets sekretær. "Hun gjemt hennes lille vesken under armen og tilbød henne frie hender til å riste.

"Hyggelig å møte deg. Ja, beklager om det, var jeg oppe sent og- "

"Vennligst ikke!" Hun avbrøt: "Vi trenger ikke å rettferdiggjøre fravær eller blir sent rundt her. Bare spør om tillatelse, og du er flink. Eller, i ditt tilfelle, bare bli med oss. Ha ha! "

"Jeg beklager å spørre, men hvordan visste du navnet mitt?" Min nysgjerrighet fikk det beste av meg som jeg ikke tror jeg kunne være den eneste kandidaten til denne jobben. Dessuten kunne jeg har nettopp vært noen tilfeldig person som bare stoppet ut foran deres bygning for å nyte synet av sin blomsterhage mens puffing bort på en sigarett.

"Vel, så enkelt er det elskling, Lucian postet denne jobben for lenge siden og bare intervjuet tre personer. Han er ganske kresen og alltid velger en kandidat per dag. Du er dagens heldige søkeren! Ha ha. "

"Jeg håper jeg vil bli!"

Joanna blunket til meg, kastet henne sigarett bort og gikk inn i bygningen. Ansiktet hennes hadde en perfekt, kjent smil da hun gikk meg inn i lobbyen med en rekke unike collectible leketøy biler i dyre glass tilfeller. Hun inviterte meg til å ta plass. Omgitt av blomster og akvarier, innså jeg at jeg hadde en liten stund til meg selv så jeg kunne mentalt forberede seg til intervjuet.

Kanskje er det ikke så ille.
Eller hun gjør ting ser mye enklere enn de egentlig er.
Jeg tenkte for meg selv. I stedet for å lese noe om selskapet eller gå på do, så jeg Joanna gjennom glasset mottak vinduet som hun nøye arrangert sine papirer på pulten hennes. Jeg fant det interessant at hun smilte mens hun stelte selv når ingen var rundt.

Mellom resepsjonen og hovedinngangen var et konferanserom med glassdører. Inne kan du se rødt malte vegger med tegninger og alle slags motiverende plakater langs dem. Et dusin eller så ansatte klapret og drikker kaffe rundt langbordet i midten av rommet. De var ler, snakker, smiler til hverandre, akkurat som du ser i de cheesy reklamefilmer på TV.Alle virket fornøyd der. Kanskje de hadde funnet rett sted og til rett jobb.

Da jeg jobbet som sekretær på min siste jobb, hilste jeg selskapets gjester med et stort smil og en rolig stemme. Men jeg var aldri fornøyd, det var bare en virksomhet bare smile. Joanna og resten av hennes kolleger syntes å ha en perfekt samhold, akkurat som de var en tett sammensveiset familie. Noe jeg fikk lyst til å bli med dem; det var som å være fem igjen, og i hemmelighet håper at jeg kunne bli med i en gruppe av ballerinaer bare for å bære sine fantastiske antrekk. HR Inspire ble raskt nummer to prioritet nå, og min første prioritet var å lære mer om disse menneskene, for å se hvordan det gikk i dette selskapet.

Når Lucian inn i bygningen, visste jeg at han var ansvarlig for virksomheten. Han umiddelbart bee-lined til konferanserommet. Den rolige, rolig atmosfære blakk og de ansatte vrimlet rundt ham å stille spørsmål og ler enda høyere enn før. Han tok et minutt å se deg rundt og smile. Han kom tilbake og snakket litt med Joanna. Deretter snudde han og kom direkte til meg.

"God morgen, Raven!» Han rakte ut hånden til meg: «Mitt navn er Lucian Alvarado, jeg er eier av Q10. Velkommen!"

"Hyggelig å møte deg, sir," Jeg sto å riste hånden og mine øyne falt på den gylne inskripsjon av skjorten hans knapp som leser "Q10." Lucian var nesten like høyt som jeg var, med kort grått hår og dype brune øyne . Nesa virket litt for stort for hele ansiktet, og han hadde dype pockmarks på kinnene. Stemmen hans var balansert og full av selvtillit; han var elegant og vennlig, profesjonell med en touch av fade bekymring.

"Hvordan var din morgen?» Spurte han.

Jeg hadde ikke forventet dette spørsmålet, det liksom desorientert meg. Jeg hadde ventet noe sånt som: Hvorfor er du her så tidlig? eller vet du noe om oss? Så, jeg bare smilte og stotret litt, kavet for en godt formulert, semi-intelligent svar.

"N-ikke altfor godt," Jeg satt på pause, "Sir, jeg kom hit, og jeg skulle gå ..."

"Oh, vel, jeg er glad du er her," han avbrutt. "Forresten, kan du ringe meg Lucian.Alle her kaller meg det her. "

"Takk, jeg skal prøve å bli vant til det," jeg smilte og dyttet forsiktig håret mitt bak ørene mine.

"Hvor godt kjenner du fransk?» Spurte han.

"Jeg er veldig flytende."

"Ta en titt på dette, Raven," han nikket mot kjøkkenet. "Se disse menneskene? De har alle jobbet for meg i minst tre år. Jeg har aldri skyte folk, og jeg har aldri ansette noen hvis jeg ikke føler det er rett person for meg. Jeg selv har ansatte som har jobbet med meg siden starten av selskapet, og som er blitt tolv år nå. Jeg gjør ting annerledes. Jeg bryr meg ikke om din bakgrunn, hår, klær eller andre unødvendige overfladiske ting. Hvis jeg føler at du er den rette for meg, betyr at du er. Ingen slår meg på å lese mennesker! "Han vippet hodet ned og så opp fra under pannen.

"Vel, da kan du fortelle meg noe om meg?" Jeg visdomsord ham som jeg halfheartedly lo ..

"Skilt eller sannsynligvis skilt," han stoppet, og deretter brakt hånden til haken som han trodde. "Forholdet var sannsynligvis forferdelig. Og ingen spurte deg i lang tid hvordan du likte dagen. Du trenger bare en ny start. "

Jeg var målløs. For omtrent et minutt, vi bare sto der. Han smilte, fornøyd med seieren, og jeg hadde mine øyne vidåpne. Min hake var skjelvende, men jeg føler ikke behov for å gråte. Jeg var ikke i stand til å bevege en finger. Vi stirret på hverandre i noen sekunder før han brøt den pinlige øyeblikk.

"Hva er din lønn forventninger?"

"Jeg tror ..." Jeg myste og rynket pannen min tenker på et raskt svar. "Trettiseks år?"

"Buh!" Lo han høyt, "Are you kidding me? Ok! "Sa han å få litt avstand til å måle meg fra topp til tå. «Jeg skal gi deg førti. En måned forhåndsbetalt prøvetid. Hvis du liker oss, kan du være så lenge du vil. Hvis du ikke gjør det, kan du la når som helst. Men tro meg, jobbe med meg betyr ingen penger bekymringer. Du har mange sjanser til å vokse. Når er du tilgjengelig for å begynne? "

"I morgen. Hva vil mine plikter være? "

"Ok, da," han hjertelig slo ryggen min, "Vi har kaffe på ni og deretter arbeide inntil seks. Du har en times lunsjpause. "

Han stoppet kort og lett sa med hånden cupped på siden av munnen hans, "Du må bare ta vare på meg." Dette var en litt forvirrende utsagn, så jeg bare enig med det og ristet på hodet.

Så ga han meg en konvolutt full av penger, en kontrakt og venstre. Like før han gikk ut av rommet, snudde han å spørre meg et spørsmål.

"Røyker du?"

"Ja, sir. Jeg mener, Lucian! "

"Da må du huske å rydde opp etter dine røyk pauser. Du er allerede leker med ilden av røyking. "Han blunket, snudde seg og ledet ut av rommet.

Joanna gikk meg ut, ga meg en nøkkel for neste dag og ønsket meg til selskapet. Jeg stoppet et øyeblikk for å beundre nabolaget og la merke til at det var nær T-banen.

Da jeg begynte å gå unna, så jeg tilbake for å se silhuetten var fortsatt ser på meg, men denne gangen fra selskapets konferanserom. Denne gangen kunne jeg se at han var en god jakt ung mann, kledd business-aktig med en mørk blå dress, mørk brunt hår, en fem skygge og en halv-cocked glis. Jeg så bort og prøvde å ignorere blikket selv om jeg kunne føle ham fortsatt ser på meg som jeg flyttet frem. På hjørnet av gaten, begynte jeg å røyke bare for å ta alt dette i. Hva
du bør bare ta vare på meg
mener? Var at en bedrift metafor?Er det råd som
du skraper ryggen min, jeg klø deg?

Jeg ringte min mor for å gi henne den store nyheten. Hun var super glad for at jeg fant arbeid med hennes morsmål. Da hun fortalte meg at hun var stolt av meg, jeg umiddelbart mistet halvparten av mine bekymringer. Etterpå ringte jeg HR Inspire og forklarte mix-up og voldsomt beklaget. De virket litt lettet over at jeg ringte tilbake og forsikret meg om at hvis jeg ombestemmer meg, kan jeg søke om en annen stilling i selskapet. Livet ble endelig tar en tur til det bedre, og jeg kunne ikke unngå å reflektere over hvordan Alex forlate var den beste tingen å skje med meg. Jeg følte at jeg endelig hadde nedleggelse og jeg kunne offisielt gå til neste kapittel i livet mitt.